hestemarked.no - Norges Største Hestemarked! [ Hest / Ponni / Hesteutstyr / Rubrikk annonser / Kjøp / Salg / Stall / Debatt / Kurs / Nyheter / Ridehesten / Rytter / Webshop / Hestebutikk / AUksjon / Nettbutikk ]

Jeg er ei stort sett positiv jente fra Steinkjer i Nord-Trøndelag. Men, for tiden er jeg abroad. Går Equine Studies på Writtle College i England, hvor jeg trives bra, så langt.

Jeg er yngst i en søskenflokk på 2 og 3. Dvs jeg har en halvbror på farssiden, og en halvbror og halvsøster på morssiden. Jeg har også 4 tantebarn, 1 jente og 3 gutter. Yngstemann gav meg et lite støkk, da han ble født med Downs Syndrom. Men, selv om det tok litt tid å bli vandt til det, så gleder meg jeg nå til å se han vokse opp til den herlige gutten han vil bli.

------------------------------------------------------------

Mitt hesteliv har vært langt. Jeg begynte vel å ri da jeg var 9, eller noe sånt. Ridningen har det vært veldig opp og ned med, bokstavelig talt, men jeg har aldri helt gitt slipp på lidenskapen. Så, etter å ha mast i x antall år, ble det plutselig bygd stall på nabogården (Det hadde jeg ingenting med å gjøre), og jeg fikk lov til å ha hest på fôr!

Og så begynte drømmen. Den drømmen var ei sta, gretten fjordingmerr på 12 år. Ba jeg om galopp så bukka hun, og på tur stakk hun for et godt ord. Men, med jevn trening og et sterkere bitt så gikk det bedre etterhvert, og da jeg gav henne fra meg gikk hun fint på et rett bitt og jeg kunne ri henne i hvilken som helst gangart uten protester. Hun ble også mer begeistret for sprang etterhvert som hun ble mer balansert, og er nå en spretten liten ponni. Et annet talent hun har er trav, hun travet faktisk igjen en galopperende kaldblods en gang! Men, uansett hvor bra hesten ble så stemte ikke kjemien mellom oss, og etter hun fikk forfangenhet (igjen) våren jeg hadde henne bestemte jeg meg: Jeg ville ikke ha henne lengre. Imidlertid var min daværende besteveninne ute etter hest, og etter litt frem og tilbake falt valget på Laura, som hun hadde ridd jevnt hele vinteren. Ette et år kjøpte hun Laura, og de er et feiende par enda.

Da jeg gav fra meg Laura begynte jeg å kikke på ny hest. Ned på Møre falt jeg for ei spinkel dølehoppe ved navn Florence. Fiasko... Etter 3 måneder med bare stressing på tur, gav jeg opp og spurte tynt om eieren kunne ta henne tilbake. Jeg gruet meg rett og slett til å dra i stallen, og slik skal det slett ikke være å ha hest! Jeg fikk da levert tilbake hesten, og det var godt å se hvor hesten lyste opp da hun kom tilbake til sin gamle stall.

Så kom Lolita inn i livet mitt. Det var egentlig en rekke tilfeldigheter, og min fantastisk snille søster, som gjorde at jeg dro å så på henne. Og jeg falt pladask! Så, 3. januar, 2004, kom Påls Lolita inn i livet mitt. Og der ble hun.

Makan til hest! De første månedene var himmel. Og så fulgte et år med problemer. Jeg var utrygg på hesten, utrygg på meg selv, og trivdes ikke særlig på stallen. Med en gang vi flyttet hjem til Trana, så lyste vi begge opp igjen, og jeg begynte sakte, men sikkert, å jobbe meg oppover. Det gikk så som så, men jeg hadde fremdeles problemer med selvtilliten, og prøvde alt for hardt å overbevise meg selv om at jeg måtte høre på de andre, mer erfarne. Det gikk heller dårlig... Men, redningen kom med equiterapauten. Hun fant en rekke problemer i Lolitas kropp, og etter første behandlingen så hadde jeg en helt annen hest!

Høsten 2006 flyttet vi nok en gang, denne gangen til Torshus Folkehøyskole. Der møtte jeg endelig noen som trodde på hesten, og trodde på meg, og var interessert i å hjelpe. De første månedene gikk smått, men så løsnet alt sammen, og Lolita ble til den superpånnisen jeg visste hun var. Det var ekstremt frustrerende å måtte dra hjem på slutten av året, til ingenmannsland og null hjelp... Men, jeg hadde fått bevist, både for meg selv og alle andre, at jeg hadde rett: Den hesten der kan! Hun må bare overbevises om at hun vil det.

Så kom høsten igjen da, og slutten på 3,5 lange år. Jeg skulle utenlands, og Lolita måtte selges. Men, egentlig ble det ikke så trist som mange skulle tro. Jeg har hatt mye morro med den hesten, men det var på tide å la noen andre ha det morro også. Lolita flyttet til et jente på Rissa, og har det helt supert der. Jeg kommer aldri til å glemme den hesten, hun har satt dype spor i meg.

------------------------------------------------------------

Ja det var litt om meg og mine hester. Det hadde vært trivelig om du hadde lagt igjen noen ord i gjesteboka mi:)