hestemarked.no - Norges Største Hestemarked! [ Hest / Ponni / Hesteutstyr / Rubrikk annonser / Kjøp / Salg / Stall / Debatt / Kurs / Nyheter / Ridehesten / Rytter / Webshop / Hestebutikk / AUksjon / Nettbutikk ]

C:\Documents and Settings\Lovise\Skrivebord\Mine bilder\leve bilder\HEST.gif

HEI HEI !!!
(har dere spørsmål om hest ! så kan dere skrive det i g-boka eller skrive @MSG... men vist du vill vite meire om meg så må du ga inn på vip-en lovise_felex !)
-----------------------------------------------
her kan du lese om :

norlandshesten
islandshesten
peleng(ein araber)
friser
andalusier
araber
haflinger
holtsteiner
palemino
lipzzaner
falabella
bayersk varmblodshest
fjording
schleswig-kallblodshest
berberhest
Gotlandsruss
---------------------------------------

eg har lakt henne siden der det ska stå fakta om hester !!!

hester er flokk dyr, dei er fargeblinde og GODE vener !!
sprang : vist hesten er redd for et hinder, såer det mest begrunn av at kansje blomster son rører på seg og masse annert.. hestene stopper ikke begrunn av farger på hindera, siden dei er jo farge blinne !

Litt om N/L (norlandshesten/lyng hest) :

høyde: ca. 1,32
farger : alle farger

kjenne teiken: N/L er stødi og er kjent for dei gode beina , beina tåle masse og N/L er veldig stødig på foten !!
N/L har gode fine og balanserte steg .
den kan brukes til alt men spesielt god til tereng siden den er så stø på beina !
N/L er ein nork rase ! ( stammer fra norge )
det samme jer fjordin og døl. !

Rasetype og preg i dag: Nordlandshest/Lyngshest er en liten, robust hest. Om sommeren har den kort, blankt hårlag, om vinteren kraftig pels. Lite hovskjegg er rasetypisk. Hesten er meget sterk i forhold til størrelse, er stødig på foten og er kjent for pågangsmot og arbeidsvilje. Den skal framstå som en harmonisk, sterk bygget hest, skal vise utstråling og vitalitet, og samtidig ha et godt gemytt. Hodet skal være pent og skal harmonere med hals og kropp. Halsen er ofte noe grov, men skal være vel ansatt, uten underhals, og med ikke for bred overgang til hodet. Kroppen er langbygd. Ryggen, og spesielt lendepartiet, skal være godt muskelsatt. Kryss og lår har gode vinkler og skal være godt muskelsatt. Krysset kan være noe hellende. Framparten er godt utviklet. Brystet er dypt og bredt. Tørre, velstilte bein med korte, flate piper. Rasen preges av sterke, hardføre bein og høver med svært god hornkvalitet.

Bevegelsene skal være jevne, korrekte og ledige med overtramp. Travet skal være energisk og veivinnende med bra svevemoment, og galloppen lett og rytmisk. Det legges vekt på god haseaksjon i alle gangarter.

ISLANDSHESTEN;)
Rasebeskrivelse:
Avl av islandske hester er godt organisert i alle land.
I tillegg samarbeider landene seg i mellom på områder som
bedømmelsesregler, utdannelse og dommere. Den
internasjonale rasebeskrivelse sier at: "Den islandske hest er
en brukshest, med størst vekt lagt på gode rideegenskaper."
Islandshesten skal således være robust, motstandsdyktig og
sunn, modig, selvstendig og samarbeidsvillig. Den skal være
lettbygd og velreist, ha god vilje og et godt lynne, samt
inneha gode rideegenskaper.

Islandshesten skal ha minst fire gangarter. For uten de kjente gangartene skritt, trav og galopp, skal
islandshesten beherske tølt. Den femte gangarten, pass, er høyt verdsatt, men finnes ikke hos alle
islandshester. Islandshester som behersker alle 4 gangartene utenom pass kalles 4-gjengere. Islandshester
som i tillegg også behersker pass kalles 5-gjengere. Islandshesten vokser og utvikler seg svært langsomt.
Innridningen skal derfor først begynne når hesten er 4-5 år. Til gjengjeld kan man regne med å bruke den i
15-20 år.

Bruksområde:
Islandshesten er en utpreget god ridehest egnet til konkurranse samtidig som den er en utmerket turkamerat,
utholdende og stø på bena. Den kan ris av både voksne og barn, og har vokst i popularitet først og fremst
fordi den er godt egnet som familiehest. Jegere og ivrige friluftsfolk har i islandshesten også funnet en god
kløv- og terrenghest. Videre er islandshesten egnet som kjørehest.
Islandshesten brukes også som konkurransehest. Det arrangeres hvert år mindre lokale stevner, større åpne
mesterskap og Norgesmesterskap i disiplinene firgang, femgang, tølt, pass, stilpass og dressur. Øvelsene ris
på en 200 meter ovalbane, bortsett fra veddeløpsdisiplinene og dressur.

Farger:
Islandshesten har flere fargekombinasjoner enn noen annen hesterase. Vanligst er rødt, brunt og svart i
ulike nyanser. I tillegg finnes skimler, grå, palomino, borket, blakke, hvite og flekkete samt forskjellige
mellomfarger. Alle farger og fargekombinasjoner samt avtegninger er tillatt.

Høyde:
Idealhøyden er mellom 130 og 135 cm i stangmål, men noe egentlig standardeksteriør etterstrebes ikke.

Organisasjon:
Norsk Islandshestforening (NIHF) har som formål å virke for utbredelsen av kjennskap til
islandshesten og dens korrekte bruk i ridesporten, samt å fremme og lede renavl av rasen i Norge.
Foreningen fører egen stambok og arrangerer utstillinger og kåringer. NIHF ble startet i 1970, og har
i dag ca. 1600 medlemmer. Foreningen består av 27 lokallag. Fra 1999 har NIHF inngått samarbeid med
Norges Rytterforbund. NIHF er i tillegg medlem av den internasjonale islandshestorganisasjonen FEIF som
for tiden omfatter 19 land i Europa og Nord-Amerika.

PELENG : peleng er ein araber hingst på stutteri rine i rogaland, han blei kåra som verdens finaste hest. han blei far til mange føll, han fekk føll med mange hopper men den ene var primanka !stutri rine ville ha et hingste føll etter peleng, for det hadde dei ikke fott.. ! dei prøvde ein gang med primanga, men der blei det eit hoppe føll, så prøvde dei ein gang til då blei det og ein hoppe føll. dei jedde mesten opp men dei tenkte at dei konne prøve ein gang til, då kom det vakre hingste føllet. nå var peleng veldigt gammal, og det var det siste føllet til peleng for en dag då dei skulle ut for å hilse på pelen, klarte han ikkje å reise seg, hun ee sprang for og ringe til dyr legen, men nor hun kom til bake sa hun andre - bare ring å si at han ikke trenger å komme, det er for sent. det va den siste dagen til peleng.

FRISER
Friseren er en av europas eldste hesteraser og kommer fra området Frisland i det nordlige Nederland. Opprinnelig stammer den fra den primitive Europeiske skogshesten, en urvillhest som nå er utdødd, men som regnes som stamfaren til de tunge kaldblodshestene. I middelalderen var friseren mye brukt som krigshest, ikke minst fordi den var en så dyktig traver. Friseren kan utmerket godt brukes både som lett og tung trekkhest, og i vintermånedene i Nederland ble den ofte spent for sleder som ble trukket på de tilfrosne kanalene.

Opprinnelsessted: Nederland.
Farge: Svart, kan en sjelden gang forekomme med hvite avtegn på hodet.
Høyde: Omkring 152 cm.
Kvaliteter: Ypperlig traver.
Bruksområder: Tung og lett travhest, gårdsarbeid, ridehest med god holdning.

ANDALUSIER
Andalusieren har navn fra Andalucia, området i Sør-Spania der den først ble avlet. Den kombinerer grasiøse bevegelser med et mildt temperament, og passer utmerket til dressurridning. Andalusieren er også populær som vanlig ridehest, og er ofte å se på festivaler og i opptog. Denne edle rasen er svært gammel, og antas å ha sitt utspring i den opprinnelige spanske hesten og varmblodshester fra Nord-Afrika. Rasen er ren takket være munker som i det 15. århundret gikk inn for å hindre krysninger.
Utseende: Et velformet hode på en ganske kraftig hals, med skrå skuldre og en elegant proporsjonert kropp. Bakparten er bred, og beina sterke. Manen og halehåreter tykt og langt, og halefestet er lavt.
Høyde: 150 til 160 cm.
Farger: Karakteristisk blågrå skimlet, foruten hvitt, rødbrunt og grått.
Temperament og karakter: Et intelligent, stolt og modig dyr, smidig og fyrig, men med et mildt temperament.

ARABER
Araberhesten er kanskje den vakreste og edleste av alle hesteraser. Ingen annen hest har en så fullkommen kombinasjon av mot, utholdenhet og hurtighet sammen med lojalitet og godt lynne. Denne slående vakre fullblodshesten er blitt beundret i hundrevis av år. Mange av verdens mest kjente raser er oppstått ved krysning av arabere og kaldblodshester med roligere temperament og kraftigere kroppsbygning.
Hvordan begynte det?
Araberhestens opprinnelse er omspunnet av romantiske legender. Ifølge et populært sagn skulle profeten Muhammed velge ut de beste hestene til krigerne sine. Han ga ordre om å drive en hesteflokk inni et kve og holde den deri sju dager - uten vann. Da uka var omme ble en del av kveet revet, og de uttørkede hestene løp mot en kilde i nærheten. Plutselig satte Muhammed i et kamprop, og fem hopper snudde og løp bort til ham - de eneste hestene som lystret til tross for den desperate tørsten. Ifølge sagnet skal alle renrasede arabere overalt i verden nedstamme fra disse fem hoppene som var så lojale og lydige mot herren sin. Siden den gang har det vært strenge regler for å holde stammen så ren som mulig. Men uansett hya som er araberhestens virkelige opprinnelse skiller den seg fra de fleste andre hesteraser på en ganske besynderlig måte - den har nemlig nitten par ribbein i stedet for atten.

Utseende: Et lite, "innoverbuet" hode med bred panne som smalner mot en fin liten mule med vide nesebor. Araberen er bred mellom øynene og har lange, kvikke ører. Videre har den en vakker, buet hals, bredt, muskuløst bryst og en sterk, rett rygg. Beina er senete og hovene små og runde. Araberhesten har lang, silkemyk, flagrende man og hale.
Høyde: 142 til 152 cm.
Farge: Som regel rødbrun (fuks), kastanjebrun, skimmel, brun eller svart.
Temperament og karakter: En ypperlig rase som er berømt for sin intelligens, kvikke natur og lojalitet. Araberhesten trives i selskap med mennesker. Den er et bilde på absolutt fullkommenhet når den løper med hodet høyt og med flagrende hale og man. Araberhesten er en fremragende konkurransehest. Den er både utholdende og hurtig. Den egner seg også godt som oppvisningshest og til ridning generelt.

HAFLINGER
Det er vanskelig å finne en rase som ikke på en eller annen måte er i slekt med eller stammer fra araberen. Så heller ikke med haflingeren. Den hesten vi kjenner i dag, er produktet av krysninger mellom araberhingster og lokale østerrikske fjellponnier på 500-tallet. Den første registrerte haflingerhingsten, "249 Folie", kunne på farssiden føres direkte tilbake til en berømt araberhingst. Med "249 Folie" begynte også den systematiske avlen og stambokføringen av rasen. Det vanskelige terrenget i fjellene i Sør-Tyrol og liten kontakt med andre hesteraser har gjort sitt til at haflingeren av i dag er en usedvanlig robust og nøysom hest. Intensiv innavl på slutten av 1800-tallet førte til at 99% av alle haflingere har den vakre røde pelsen og det lyse fakset. Størrelsen og det at haflingeren er så sterk, gjør den til en utmerket rideponni for både voksne og barn. Ponnien er også svært godlynt og passer derfor også for nybegynnere. For ridning i ulendt terreng er den en ener - den er både smidig og sikker på foten. Disse kvalitetene gjorde at den ble benyttet som pakkhest under andre verdenskrig. Selvom traktoren for lengst har gjort sitt inntog i Østerrike som i Norge, brukes rasen fremdeles til gårdsarbeid enkelte steder i hjemlandet. Likevel prøver man i dag og avle lettere, mer elegante små hester som egner seg bedre til ridning i alle former. Haflingeren har for lengst vist at den kan brukes til både dressur, sprang og voltige. Mange har nok stiftet bekjentskap med haflingeren på skiferie i Østerrike, der de har sett de små røde hestene trekke sleder med turister. Dessverre har det til nå vært vanskelig å få kjøpt haflingere i Norge, men markedet vil sannsynligvis øke etter hvert som folk her i landet får øynene opp for rasens kvaliteter.

Opprinnelsessted: Sør-Tyrol, Østerrike.
Farge: Palomino eller dypere rød med lingul eller hvit man og hale.
Høyde: 130-145 cm.
Utseende: Ganske lite og lett hode som vitner om slektskap med araberen. Ponnien har bred panne, uttrykksfulle øyne og små kvikke ører. Kroppen er kraftig med kort rygg, og beina er relativt korte med tydelige muskler. Manen og halen skal være fyldig.

HOLSTEINER
Holsteiner er den antatt eldste rasen i Tyskland. Avlen av den begynte på de gressrike områdene langs elven Elbe i den nordlige delen av Schleswig-Holstein. I middelalderen var holsteineren en tung krigshest. Mellom det 16. og 18. århundret ble rasen veldig populær, og mange dyr ble eksportert. I likhvet med hannoveraneren ble holsteineren krysset med engelske hesteraser, særlig Yorkshire Coach. Nå ble den egnet til gårds- og trekkarbeid, samt at den ble brukt av hæren.Etter den 2. verdenskrig sank etterspørselen etter arbeidshester, og holsteineren var regnet for å være for tung til særlig mye annet. Dermed begynte antallet individer å minke. Men så ble rasen krysset med engelske fullblodser, slik at den utviklet seg til en god sportshest. I dag er holsteineren en populær hest til sprangridning, feltritt, dressur og kjøring.
Utseende: Hodet er elegant og halsen er lang. Ryggen og bakparten er velformede og beina sterke.
Høyde: 160-170 cm.
Farge: Fuks, brun og svart er mest vanlig, men de fleste hele farger finnes.
Temperament og karakter:Holsteineren er sterk og veldig utholdende. Den er også snill og fonuftig. Sammenlignet med andre tyske raser finnes det svært få holsteinere, men de er av beste kvalitet og er populære konkurransedyr.

PALOMINO
Den eldgamle palominofargen forekommer hos et utall hester og raser. Palomino er derfor egentlig en fargetype og ikke rase i vanlig forstand. Spanjolene brakte med seg palominofargede hester til Amerika, og fargen forekommer hos quarterhorse og saddlebreed. Navnet kommer sannsynligvis fra en spansk adelsmann, Juan de Palomino, eller fra en spansk druesort.

Opprinnelse/avl
Selv om palominoen ikke er en rase i vanlig forstand, blir det drevet avl over hele USA. Raseforeningen The American Palomino Horse Association registrerer hester som tilfredsstiller visse krav og som er mellom 141 og 160 cm. høye. Hvis hesten skal kunne registreres må allerede en av foreldrene være registrert, og den andre må være quarter horse, araber eller engelsk fullblod.

Rasebeskrivelse
Eksteriøret avhenger av arveanleggene. Den mest populære krysningen for å få fram palominofargen er rød med Palomino eller rød med kremfarget eller albino. Fargen skal være som en nypusset mynt, evt. tre nyanser lysere eller mørkere. Den sølvhvite manen skal ikke inneholde mer en 15% mørke hår. Eventuelle hvite avtegn på beina må ikke gå over hasene eller knærne.

Innflytelse: Spansk hest.
Farge: Vanligvis sort, brun eller fuks, men finnes også i de fleste andre hele fargene.
Høyde: Ingen spesielle krav. (141-160 cm. i USA)
Oppr. miljø: Varmt klima.
Opprinnelse: 1400-1500-tallet.
Gruppe: Varmblod.
Bruk: Ridning.

LIPPIZANER
Lippizanere er hvite eller skimmel, men når de blir født er de helt mørke. Det er ikke før etter hver hårfelling den hvite pelsen blir mer og mer tydelig. Det sies at rasen stammer fra andalusierne, neapolitanere, karshest, spansk hest og araber. Den kommer opprinnelig fra Lipizza i Slovenia, men lippizaneren forbindes helst med den spanske rideskole i Wien. Det foregår avl av den i både Østerriket, Ungarn, Romania, Tsjekkia, Slovakia og Slovenia, pluss noen andre plasser i Europa, og hvert land produserer sin egen type. Lippizaneren har sin opprinnelse fra 1500-tallet, og er fortsatt like nydelig den dag i dag. har innflytelse av spansk hest, som ga naturlig eleganse, styrke og robusthet. Rasen er nå ganske ukjent, og grunnen til at de fleste vet om disse vakre hestene, er med å ha hørt om den spanske rideskole.

Fakta
Høyde: 150-162 cm.
Opprinnelsessted: Slovenia.
Gemytt: Fyrrig og lærevillig.
Bruksområde: Ridning og kjøring.
Farge: Avbleket skimmel.

QUARTERHEST
Den amerikanske quarterhesten er den første hel-amerikanske rasen. Den ble avlet som en særegen type i Virginia og Seabord Settlements svært tidlig i det syttende århundre. Rasens tilhengere hevder at den er "verdens mest populære hest". Til støtte for dette utsagnet omfatter registeret til The American Quarter Horse Association omkring en million hester.
Historie
Den første import av betydning av engelske hester til Virginia fant sted i 1611, lenge før fullblodshesten ble utviklet i England. Det må derfor ha vært hester med bakgrunn i stedegent, orientalsk og spansk blod. Gjennom krysning med de dyrene av spansk opprinnelse som allerede fantes i Amerika, ble de grunnlaget for quarterhesten, som raskt utviklet seg til en kompakt hest med massivt muskelsatt bakpart. Nybyggerne brukte den til gårdsarbeid, som kveghest, i tømmerskogen, foran lette vogner og under sal. De sportselskende engelske nybyggerne brukte den også til veddeløp over distanser på en kvart engelsk mil - derav navnet quarterhest. Dette forklarer også hvorfor rasen utviklet en eksplosiv evnt til å sprinte over korte strekninger. I Vesten skaffet quarterhesten seg et nytt ry
som den perfekte kveghest. I dag kommer den til sinrett som turhest og i tradisjonelle rodeokonkurranser.

Fakta
Høyde: 148-160 cm.
Farge: Den vanligste fargen er fuks, men alle hele farger godtas.
Utseende: Det utmerkede salleiet hos quarterhesten skyldes den godt markerte manken, som strekker seg bakover forbi toppen av skulderen og holder salen godt på plass. Quarterhesten har ikke og trenger ikke et langt fullblodshode. Det er istedet ganske kort og bredt.
Bruk: Ride- og kveghest.

TRAKEHNER
Navnet trakehner kommer av stutteriet Trakehnen i Øst-Preussen (nå Polen), som kong Friedrich Wilhelm 1 av Preussen grunnla i 1732. Til å begynne med kom det tilførsler av blod fra hingster av forskjellige raser, men den viktigste var innfødte Schweiken-hester. Denne rasen var små, sterke arbeidshester med en fjern opprinnelse som hadde eksistert i området siden middelalderen og som hadde fått tilførsler av orientalsk blod så langt tilbake som på 1500-tallet. På Trakehnen-stutteriet ble hestene krysset med importerte arabere og engelske fullblodshester. Stutteriet beholdt selv de beste hestene, mens andre ble solgt til private og statlige stutterier. Hestene som ikke besto de strenge avlskravene, ble brukt i den prøyssiske hæren. Mot slutten av 2. verdenskrig, vinteren 1944-45, flyktet folk i området da russerne rykket fram. De beveget seg over 1000 kilometer vestover og tok med seg så mange av hestene sine som de klarte. Det ble en lang og hard marsj, og den uvanlig kalde vinteren gjorde det ikke lettere. Bare de mest utholdende hestene kunne klare det, og av de 25.000 hestene som var registrert i 1939, ble 1000-1200 berget og fraktet til det som ble Vest-Tyskland, og som i dag er en del av Tyskland. Nye stutterier ble opprettet og rasen bevart. Hestene som ble igjen i Øst-Preussen ble opphav til Masuren-hesten. Trakehneren er en solid bygd hest med stor bevegelsesfrihet i alle gangarter, særlig galopp. Den har naturlig anlegg for sprang, men brukes også til både dressur og feltritt. Trakehner har vært en del brukt til å forbedre andre raser. Den er en livlig, men samtidig medgjørlig varmblodshest. De fleste har mørke, hele farger.

Opprinnelsessted: Vest-Tyskland.
Farge: Rød, brun, svartbrun, svart, skimmel(sjelden).
Temperament: Rolig, men dynamisk.
Legning: Ridehest, lett trekkhest.
Kvaliteter: God spranghest.

FRANSK TRAVER
Travsporten, så vel for vogn som under rytter, ble etablert i Frankrike tidlig i det nittende århundre, og den første spesialbygde veddeløpsbanen ble anlagt ved Cherbourg i 1836. Utviklingen av den franske traveren fra de hestene som allerede fantes i Normandie" var et resultat ev denne interessen.
Opprinnelse
Med støtte fra administrasjonen for nasjonalstutteriene importerte smarte og fremtidssynte oppdrettere i Normandie engelske fullblods- og halvblodshingster, så vel som den uforlignelige norfolk-traveren, for å avle lettere, mer aktivt avkom fra de stedegne hoppene. Den viktigste importen var The Norfolk Phenomenon, en travhest, og halvblodssønnen etter Rattler, Young Rattler, som begge fikk en grunnleggende innflytelse. Fullblodshesten Reir of Linne ble også brukt. Disse og andre importerte hingster resulterte i fem viktige blodslinjer som de fleste moderne franske travere kan spores tilbake til.

Amerikansk traverblod
Etter hvert ble det tilført amerikansk traverblod. Dette skjedde for å gi travhesten mer fart, men det hadde ingen innflytelse på særpreget til den tøffe franske traveren, som nå er i stand til å konkurrere med og slå de beste konkurransetravere i verden. I travløp under rytter - og 10 prosent av alle franske travløp er montéløp - har det franske produktet ingen likemann. Montéløp oppmuntrer til avl av en større, kraftigere hest, som er et verdifullt avlsdyr til forskjellige formål. Bortsett fra sin innsats i travløp har den franske traveren bidratt til utviklingen av selle francais og utmerker seg som far tilspranghester. Den franske traveren ble anerkjent som rase i 1922, og stamboken ble lukket for ikke-franske hester i 1937. Den er imidlertid nylig blitt åpnet så vidt det er for å gi adgang for utvalgte krysninger med amerikansk traver.

Fakta
Høyde: Gjennomsnittshøyden er 165 cm. De største hestene gjør det best i montéløp.
Farge: De viktigste fargene hos rasen er fuks og brun. Det finnes noen uavblekbare skimler, mens avblekbare skimler er sjeldne.
Utseende: Den har et særpreget, karakteristisk hode. Det gir et intelligent og livlig livlig uttrykk.
Bruk: Løp.

FALABELLA
En ire som het Newton eide en ranch i Argentina, og ved ranchen hans lå det eneste vannhullet i mils omkrets. En dag kom en knøttliten hest til vannhullet for å drikke, og Newton så at det var en perfekt miniatyr av en hest. Han beholdt hesten og avlet fram flere miniatyrhester - som ble grunnstammen for rasen falabella. Navnet fikk den etter datteren til Newton, som hadde giftet seg og fått etternavnet Falabella.

Om denne historien er sann, er ikke godt å vite. Kanskje var hesten Newton oppdaget, en liten shetlandsponni, for det vanlige er å gå ut fra at det var en shetlandsponni som var utgangspunktet for avlen av falabellaen . Falabella-familien på Revero de Rova ranch utenfor Buenos Aires i Argentina skal ha krysset små shetlandsponnier med små fullblodshester. Deretter skal de bl.a. ved mye innavl ha fått fram den perfekte eksemplaret av en hest i miniatyrstørrelse. Innavlen har imidlertid ført til svakheter i kroppen og mangel på styrke. Visse falabellaer kan ha svake haser og krokete bein og et ganske tungt hode i forhold til kroppen. Det gjør den, i tillegg til størrelsen, lite egnet for ridning. Riktignok ble det sagt at den kan brukes som både ride og kjørehest, og for de aller beste eksemplarene er nok dette riktig, men det vanlige er å ha den som kjæledyr eller sirkushest. Falabellaen er en helt spesiell hest. Selv om den er så liten, regnes den ikke som ponni. Kroppsbygningen gjør at vi regner den som en minihest. Dverg-genene til falabellaen er helt dominerende , så avkommet blir dverg selv ved krysning med store hester. Falabellaen har for øvrig en drektighetstid på 12-13 mnd. Istedenfor 11, som er vanlig, og den har to førre ribbein og ryggvirvler enn andre raser. Falabellaen skal være en vennlig og intelligent hest, og fins i mange vakre farger. Også i Norge har vi noen få falabellaer.

Opprinnelsested: Argentina.
Høyde: Ca. 71-76 cm.
Farge: Alle, også ganske lik appaloosaen.
Bruksområde: Ridehest, lett trekkhest, ofte brukt som sirkushest.
Kvaliteter: Verdens sterkeste hest i forhold til størrelsen!

BAYERSK VARMBLOTSHEST
Den bayerske varmblodshesten benyttes i hestesport, og den opprinnelige rasen er en av de eldste i Tyskland. Den ble først avlet i den sørlige delen av Bayern i Tyskland. Opprinnelig stammer den bayerske varmblodshesten fra Rottdalen, som også ligger i det sørlige Tyskland. Rottdalen frambrakte "Rottaleren" - en hesterase som først ble brukt i krig. På grunn av stor styrke ble den senere tatt i bruk som arbeidshest. Innen det femtende århundret hadde rasen fått et solid grunnlag. I senere år ble Rottaleren tilpasset tidens nye krav gjennom krysning. Ved krysning med lettere hesteraser ble Rottaleren utviklet til rasen vi i dag kjenner som den bayerske varmblodshesten, et ridedyr av høy kvalitet. De tyske myndigheter oppmuntrer og yter økonomisk støtte tiloppdrett av denne hesten.

Gruppe: Varmblod.
Opprinnelse: Tyskland.
Farge: Vanligvis kastanjerød, men de fleste andre farger forekommer også.
Høyde: Gjennomsnittlig 161 cm.
Utseende: Takket være arven fra fotfedrene har den bayerske varmblodshesten en tett, bred og svært muskuløs kropp. Denne kroppsbygningen gjør den til en svært sterk hest. Skuldrene og beina er kraftige, og beinbygningen er solid. Denne rasen egner seg derfor utmerket til forskjellige former for hestesport. Halefestet sitter høyt.
Temperament: Den bayerske varmblodshesten er et vennlig dyr. Det stabile, milde gemyttet i kombinasjon med kroppsstyrken gjør den lett å håndtere. Dessuten er den smidig og flink til å konsentrere seg.

FJORDING
Opprinnelse
En lett gjennkjennelig etterkommer av den mongolske villhesten med opprinnelse i Vest-Norge. Rasen er blitt avlet i Nord-Europa i over 2000 år. Fjordingen var vikingenes hest og var med i strid og på plyndringstokter. I vikingtiden ble den ofte brukt til hestekamper, der to hester ble brakt sammen for å slåss til den ene døde(!).

Fjordingen var lenge isolert i Vest-Norges daler og har derfor beholdt sin opprinnelige type. For å forbedre rasen begynte man på 1800-tallet å krysse inn dølahester. Dette resulterte en heftig strid mellom tilhengere av krysninger og renavlere. Det endte med at renavlerne vant, og avlen fortsatte med det reneste materialet. Den ledende hingstelinjen har vært Njållinjen, oppkalt etter hingsten Njål 166 som ble født i 1861.

Fjordingen har etterhvert blitt meget populær utenfor Norges grenser. Ved århundreskiftet bredte interessen for fjordinger seg over til Danmark, og etter 2. verdenskrig til Tyskland. Rasen er tallrik, og meget populær i Danmark, Nederland, Tyskland, Sverige, Polen, USA og til og med England.

Opprinnelsland: Norge.
Høyde: 137-147 cm.
Farge: Alle nyanser av blakk med ål langs ryggen. Halen og manen er sølvfarget og iblandet med mørke hår. Bruksområde: Alle typer gårdsarbeid. En meget god kjørehest, men like velegnet til ridning.
Lynne: Fjordingen er viljesterk, og en flittig arbeider. Selv om den er både tøff og hardfør, er den stort sett vennlig og rolig å håndtere.

SCHLESWIG-KALBLOTSHEST
De har tykk, lys man, lang pannelugg og er temmelig temperamentsfulle. Kaldblodshestene fra Schleswig er ofte lyse i fakset og blir kalt "blonde kjemper".

Pålitelige kompiser
Det er nesten et under at de store hestene med det uskikkelige glimtet i øynene eksisterer enda. Den nordtyske hesten av dansk avstamming hører til de truede bruksdyrsrasene. I årtier var schleswighesten en trofast sliter i landbruket og ble blant annen spent for plogen. Men så kom traktoren, og schleswighesten ble sjeldnere og sjeldnere. Til slutt var den nesten utryddet. Heldigvis var det noen entusiastiske oppdrettere som ikke ville godta at den uttrykksfulle hesten med de gode egenskapene bare skulle forsivnne. I dag finne det iallfall et par hundre kaldblodshester i Schleswig.

Sterk og utholdende
Også som fritidshest blir den stadig mer populær. Hver vår kan man se de søte føllene boltre seg ubekymret på slettene i Schleswig-Holstein. Schleswighesten er allsidig, den har elegante gangarter og er svært utholdende. Det er ingen sak for den å trekke kjerrer og vogner. Mange av dem har til og med ordentlig jobb: De trekker bryggerivogner med øltønner, de hjelper til i gartnerier, på planteskoler og i skogen der traktorer og andre motorkjøretøyer ellers ville gjort skade.

Moro på stevner
Det blir stadig flere schleswighester, og man ser de regelmessig på stevner. De er først og fremst med for å ha det gøy, for eierne tar ikke stevnene så høytidelig. Det er artig å se når hest og rytter manøvrerer seg gjennom en vrien sprangbane, eller når rytteren i full galopp spidder små ringer med en lanse i andre rytterleker. Schleswighester trenger selvsagt også masse frihet og utegang for å trives. Da viser de også temperamentet sitt. En schleswighest er noe helt spesielt, eller hva? ;)

BERBERHEST
Berberen, som stammer fra Afrikas middelhavkyst, er beduinenes tradisjonelle ridehest, og den har levd i denne region siden forhistoriske tider. Maurerne og tyrkerne brakte berberen med seg til Europa som krigsbytte, og her ble den grunnstammen i mange fremtredende europeiske raser, bl.a. andalusieren i Spania, og i England bidrog berberen til den engelske fullblods. I dag er det ganske få raserene berbere igjen, de fleste er blitt krysset med araber, for å gjøre dem lettere å trene opp til å bli gode ridehester.

Gruppe: Varmblod.
Opprinnelse: Algerie og Marokko.
Farge: Brun, mørkebrun, fuks, sort og skimmel.
Høyde: 142-152 cm.
Utseende: Langt, velformet hode med lik profil, hvelvet hals, flate skuldre, lang rygg, lange fine ben, lavt ansatt hale.
Karakteristiske trekk: Nøysom.
Temperament: Temperamentsfull og modig.
Bruk: Ridehest og kryssningsavl.
Forfedre: Europeiske villhester.

GOTLANDSRUSS:
Gotlandsponnien, populært kalt Gotlandsruss, er den eldste av de skandinaviske hesteraser og en av verdens eldste raser. Den er mest trolig en etterkommer av den gamle villhesten Tarpan, og deler da sannsynligvis sterke slektsbånd med Hucul, og Konik fra Polen. Likhetstrekkene mellom disse tre rasene er mange. Mest trolig er Tarpan krysset med andre ponnier som levde som villhester i skogene i Lojsta i årene etter siste istid.
Avlen av rasen har sin opprinnelse på Gotland, en øy i Østersjøen utenfor Sveiges østkyst. Der har den levd siden steinalderen, senere ble den avlet også i Lojsta-skogene. Gotlandsrussen hadde etablert seg på Gotland 1800 f. Kr. og skulpturer fra 1000 f. Kr. viser Gotlandsruss med seletøy. I dag avles den stort sett over hele Sverige.
For omkring 100 år siden ble orientalsk blod tilført rasen, uten at dette gjorde de helt store endringene med det opprinnelige primitive preget. En hingst ved navn Olle fikk en betydelig påvirkning for avlen av Gotlandsruss. Olle var en syrisk araberkryssning og er hovedgrunnen for den populære gulblakke fargen som finnes innen rasen. Den orientalske hingsten Khedivan innførte gråskimmel farge.
Gotlandsrussen ble før brukt i lettere gårdsarbeid og kløv, og antallet ponnier sank da maskiner overtok dette. Da ble de en populær eksportartikkel, faktisk så etterspurt at antallet individer sank faretruende for rasens videre eksistens i moderlandet. De svenske myndigheter stiftet derfor Det Svenske Ponniavlsforeningen i 1950-årene for å oppmuntre videre avl og få den inn i ordnede forhold.
I dag er Gotlandsrussen meget etterspurt til travløp, som den avles mye mot. De er også meget populære barneponnier, og fungerer ofte som raske og atletiske sprangponnier. Det at Gotlandsrussen fungerer så godt i travløp og sprangridning er i seg selv ganske overraskende da bakparten på dem stort sett er svakt bygd og dårlig muskelsatt. Men et godt skulderparti har nok kompensert for dette. Likevel kan den under trening ha visse problemer med å lenge galoppen.
Gotlandsrussen er en hardfør, tøff, fotsikker og letthåndterlig ponni som også kan være litt bestemt. Den er liten med et typisk ponnihode, kort hals, lett kroppsbygning, lang rygg, hellende kryss og lavt ansatt hale. Temperamentet er stødig og helsen er god. Høyden ligger på 122-128 cm. Den kommer i varierte farger, men mest i blakk og grå.
Navnet Gotlandsruss kommer fra ordet Skogsruss som betyr ”liten hest i skogen” eller ”liten geit”.

har dere spørsmål om hest ! så kan dere skrive det i g-boka eller skrive @MSG... men vist du vill vite meire om meg så må du ga inn på vip-en lovise_felex !

mer kommer senere!